Ungdom i skolen bør lære mer om ernæring og helse

Bilde fra flickr.com. Some rights reserved.

De to siste årene har det vært mye snakk om koronapandemien, og det beslaget den har lagt på individer, helsevesen og samfunnet som helhet. Noe det har vært betraktelig mindre snakk om, er det faktum at vi i dag befinner oss i en pandemi av dårlig helse.

For hvor mange av de du kjenner er i perfekt helse – uten noen form for kroppslig skavank eller lidelse? Mest sannsynlig, ikke så mange. Vonde rygger, irritable tarmer, høye blodtrykksmålinger, gjentatte forkjølelsesepisoder, depresjonsfremkallende kviser og en rekke andre problemer er så vanlige at de knapt får oss til å løfte et øyenbryn.

Burde ikke norsk ungdom lære mer om hvordan slike problemer kan forebygges og behandles? Jo, mener jeg!

Helse som fundament

Som en del av den overordnede delen av læreplanen i norsk grunnskole uttrykkes det at elevene skal gis kompetanse som fremmer god fysisk og psykisk helse. Ivaretas dette i tilstrekkelig grad i praksis?

Ser jeg tilbake på min egen tid på skolebenken, så er svaret et krystallklart nei. Jeg kan ikke minnes å ha lært nesten noe som helst om helsefremming. Og jeg var ingen dårlig elev, og lider heller ikke av tidlig Alzheimers. Faktisk var jeg allerede da veldig interessert i mat og helse, så hvis vi hadde hatt noe særlig om det, så er det nok noe jeg hadde bitt meg merke i.

Heimkunnskapen var stort sett dedikert til matlaging (og ikke nødvendigvis sunne ting!), ikke helsesnakk, og i naturfagen, så var det mest fokus på atomer, dyreliv og planeter, ikke på ernæring eller medisin. Ting har muligens blitt noe bedre siden da. Det at det har vært en navneendring fra heimkunnskap til mat og helse signaliserer jo i det minste at man har gått inn for en mer moderne og helseorientert vinkling.

Men i praksis, så er det fortsatt (veldig) mye som skorter. Dette understrekes i en rekke artikler og rapporter på området, der det fremheves at det er satt av lite tid til faget og at mange undervisere har lite formell kompetanse på området. Da ender man fort opp med usystematisert og mangelfull undervisning.

Det som uroer meg, som underviser i helse- og ernæringsfag på høyere nivå, er at ungdom ikke blir gitt den informasjonen de trenger for å ta vare på sin egen helse. Dette går utover alle deler av livet, inkludert den akademiske. Mye av det de tar til seg, kommer fra Instagram og andre sosiale medier, ikke fra fagpersoner. Og her er fokuset ofte på kropp, ikke på helse.

De vanligste lidelsene blant ungdom i dag, slik som depresjon, uren hud og mage-tarmproblemer, er tett knyttet opp mot kosthold og livsstil. Dette understreker viktigheten av opplysning på området.

Jeg tenker det er et moment at ungdom bør få lov til å være ungdom. Strenge retningslinjer ift. mat og livsstil vil fort kunne ta vekk fra dette. Det sagt, i en verden fylt med kunstig og avhengighetsskapende stimuli, så er man helt avhengig av informasjon som gjør en kapabel til å ta gode valg. Brus og snop på kiosken er kult frem til det gir fysisk og psykisk lidelse. Da er det bare kjipt.

Potensialet i mat og helse-faget er enormt. Undervisningen kan være både spennende og givende, og gi favorittfag-stempel hos elevene. Men for at det skal skje, så kreves det lærere som brenner for faget og som får tid og rom til å jobbe ordentlig med det. Ved å styrke satsingen på området, samt få inn mer kompetanse, så kan man skape positive inntrykk tidlig, som potensielt kan vare livet ut og gi et mer helseorientert samfunn som helhet.

%d bloggere liker dette: