Speil, speil på veggen der, du får ikke styre meg!

Jeg er ikke noen fan av speil. Som de fleste andre, så ser jeg meg i speil, vanligvis flere ganger om dagen. Jeg har dog et noe bevisst forhold til dette med speilbruk, og da spesielt ift. trening. Dette er noe som henger igjen fra når jeg begynte å trene med vekter utendørs, i midten av tjueårene. Jeg hadde kjøpt inn stenger og vektskiver, som jeg tok i bruk i grønne områder, som et tilskudd til vekttrening inne på studio. I det store og det hele var dette en veldig god opplevelse, med sol, frisk luft og bakkekontakt. Det var dog noe rart jeg bet meg merke i, nemlig at jeg følte meg ukoordinert og ute av balanse i flere øvelser – øvelser jeg vanligvis ikke hadde noe problem med, som knebøy, utfall og stangpress.

Det tok ikke lang tid før jeg innså at dette i stor grad var fordi jeg var vant til å trene foran et speil – noe som selvfølgelig utgikk ute, hvor jeg befant meg på en stor gresslette, omringet av trær og veier, ikke av vegger og speil, som på et treningsstudio. Denne opplevelsen fikk meg til å i større grad reflektere over hvordan speil påvirker en og gav grobunn for en oppfatning som nå er ganske innprentet i meg, nemlig at det er visse ulemper med det å hele tiden se en refleksjon av seg selv når man trener, som jo mange gjør, ettersom veggene på de fleste moderne treningsstudioer er dekket av speil.

Potensielle ulemper med speil

Det er flere potensielle ulemper med speilbruk ifm. trening, hvorav noen av de viktigste er at det…

Kan hindre optimal motorisk utvikling

Fra et evolusjonært perspektiv så er det å se en tydelig refleksjon av seg selv åpenbart noe veldig nytt. Våre fjerne forfedre ville ha kunnet skimte et speilbilde av dem selv hvis de f.eks. lente seg over en bekk eller et tjern for å drikke, men mer generelt hadde de naturligvis ikke reflektive flater omkring seg. De bevegde seg uten støtte fra noen form for speil. Dette er sånn ting har vært i millioner av år og fremstår som den naturlige veien å gå når det kommer til innlæring av balanse og koordinasjon. Ser man seg i et speil når man trener, så får man hjelp til å stabilisere og bevege seg, i den forstand at man ser alt man gjør og hvor kroppens lemmer er organisert ift. hverandre, noe som vil kunne forventes å ha en innvirkning på motorisk innlæring og utvikling. Dette vil naturligvis være mest aktuelt i noe komplekse bevegelsesmønstre, som krever koordinering av flere ulike deler av kroppen, som f.eks. utfall med føttene på balanseputer eller frontbøy, mens det i mindre grad vil være viktig i øvelser som f.eks. sittende bicepscurl eller sidehev.

Kan redusere overføringsverdien

Dette relaterer til avsnittet over, samt det jeg snakket om i begynnelsen, nemlig at man vil kunne ha problemer med å utføre en bevegelse under ‘speilfattige’ omgivelser hvis man hovedsaklig er vant til å utføre den under ‘speilfrike’ forhold. Helt vanlige treningsfolk vil kunne møte på dette problemet. Det er dog kanskje mest aktuelt for de som konkurrerer i en spesifikk sportsgren eller aktivitet, og kanskje mest av alt styrkeløftere, som under konkurranseløft ikke står foran et speil, og dermed fort kan føle seg ‘off’ hvis de alltid er vant til å se seg selv mens de løfter. Dette er slik jeg har forstått det et kjent problem – og noe man burde være klar over hvis man skulle finne på å konkurrere i akkurat den sporten, eller evt. en annen gren der speilforholdene under trening og konkurranse ofte vil kunne variere.

Kan sette fokus på feil ting

Jeg har full forståelse for at det kan være gøy og motiverende å se musklene svulme opp når man trener. Det sagt, jeg tror ikke utseendefokuset som speil fører med seg er utelukkende positivt. Faktisk tror jeg det på visse måter kan være negativt, i den forstand at det kan bidra til å skape et overdrevent fokus på kropp og utseende, kanskje på bekostning av andre ting, som f.eks. prestasjon, kreativitet, velvære og helse. Når det kommer til den tekniske utførelsen av de aktuelle øvelsene og aktivitetene, så vil man jo umiddelbart kunne tenke seg at speil har en positiv innvirkning, i den forstand at det gir en muligheten til å se akkurat hvordan man beveger seg, og evt. sammenligne det med måten man har det for seg at man burde bevege seg, f.eks. på bakgrunn av instruksjonvideoer man har sett. Det er dog en fare for at speilbruk setter fokus på feil ting. F.eks. vil det naturlig rette ens oppmerksomhet mot det man ser i speilet, mens det man ikke ser, som f.eks. baksiden av kroppen, potensielt vil nedprioriteres, både ift. den tekniske gjennomførelse og øvelsesvalg.

Fra teori til praksis: Hvordan redusere speilbruk

Trener man ute, så unngår man naturligvis speil, noe som kan sies å være et undervurdert aspekt ved denne typen aktivitet.

Speil er på ingen måte fullstendig ødeleggende. Man vil naturligvis fortsatt få en treningseffekt, selv om man ser seg i et speil under økta. Det sagt, jeg tror det kan være lurt å være noe bevisst på hvordan man bruker speil. I visse tilfeller, som f.eks. hvis man skal sjekke hvordan ryggen ens ser ut i knebøy uten vekt, så kan speil selvfølgelig være nyttige. I andre tilfeller derimot, som f.eks. når man jobber med teknikk eller balanse eller kjører tunge baseløft, så tror jeg det kan være lurt å unngå speilbruk. Dette er noe jeg selv hvertfall gjør.

Dette er dog noe lettere sagt enn gjort. Moderne treningsstudioer er jo proppfulle av speil, så det å unngå speilbruk er ikke alltid like lett. Det er dog visse ting man kan gjøre, som f.eks. å…

Trene i omgivelser der det er få eller ingen speil

Dette vil jo være den mest åpenbare måten å unngå speil på. Trener man ute, hjemme eller i lokaler uten speil, så vil man jo være tvunget til å klare seg uten å se en gjengivelse av ens bevegelser.

Stille seg opp med ryggen mot speilet

I mange øvelser funker det helt fint å stille seg opp og trene med snuta vendt bort fra speilet. Noen steder er det jo så mange speil at man nesten uansett vil se seg selv, men som oftest vil man om man er noe kreativ kunne sno seg unna.

Se ned

I en del posisjoner kan det virke unaturlig og rart å se ned. Det sagt, i noen øvelser gir det faktisk godt mening, hvertfall i deler av løftet. Jeg tenker da hovedsaklig på øvelser der man bøyer i hofte og knær og lener seg over, som f.eks. markløft og knebøy. Ser man opp, så vil man også unngå å se i speil, men dette vil i hovedsak kun være aktuelt i øvelser der man ligger på ryggen, som f.eks. benkpress. Sist men ikke minst, man kan lukke øynene. I øvelser som krever lite koordinering av armer og ben, som f.eks. sit-ups eller sittende bicepscurl, så er dette relativt uproblematisk, men i andre, mer komplekse utførelser så vil det naturligvis kunne virke hemmende/være en utfordring.

Kort oppsummert…

Speil, samt andre reflekterende flater, som f.eks. vinduer, har blitt en så naturlig del av våre omgivelser at vi nesten tar de for gitt/tenker lite over at de faktisk er der. Det er fort gjort å glemme at speilbruk er noe veldig nytt, sett i evolusjonært perspektiv. Innenfor aktivitet og trening, så brukes speil svært flittig, noe som ikke nødvendigvis er utelukkende positivt, i den forstand at det påvirker hvordan man lærer å bevege seg og det man fokuserer på.