Kunstige tilsetningsstoffer er ikke ufarlige

For et par uker tilbake siden, så fikk jeg lyst på noe godt og karbohydratrikt. Mest av alt, så følte jeg for å spise boller. Jeg gikk derfor ned på Kiwi rundt hjørnet, hvor jeg endte opp med en spesielt fristende bollepose i hånden. Men før jeg evt. bevegde meg mot kassa, så måtte jeg, ‘interesse/yrkesskadet’ som jeg er, selvfølgelig sjekke ingredienselisten. Herregud den var lang! En haug med tilsetningsstoffer jo – e-stoffer en masse!

Mange ser ut til å være av den oppfatning at slike ingredienser – som kan være alt fra preserveringsmidler til emulgatorer til søtningsmidler til fargestoffer – er ganske harmløse. Dette reflekteres av den enorme bruken av slike stoffer i moderne matproduksjon, samt at det er fettet og sukkeret i maten folk i hovedsak ser ut til å engste seg over, ikke alle ingrediensene med rare og ukjente navn – som det jo er veldig mange av der ute. Dette er noe du fort vil oppdage hvis du tar en tur innom din lokale matbutikk og ser på ingredienslisten til produktene der. Det aller meste av bearbeidede varer – kjeks, potetgull, dressinger, boller, brød, osv. – som selges i dag inneholder én eller flere ingredienser som selv en med PhD i kjemi vil kunne ha store problemer med å gjenkjenne.

Jeg finner denne enorme bruken og tilstedeværelsen av tilsetningsstoffer veldig bekymringsfult. De e-fylte bollene jeg fant på butikken ble aldri med hjem, for å si det sånn, selv om de var ganske fristende der og da. Faktisk var jeg betraktelig mer bekymret for alle ingrediensene hvis navn fremsto som en del av en lang liste med industrielt produserte kjemiske substanser enn for alt melet og sukkeret i bollene, selv om det mengdemessig var mye mer av det. Det betyr ikke at sukkeret ikke er problematisk (det er det helt klart). Jeg mener dog det kan være lurt å rette noe mer fokus mot alle de kunstige ingrediensene vi også får i oss gjennom bearbeidet mat.

Problemet med kunstige tilsetningsstoffer

Problemet med kunstige tilsetningsstoffer kan oppsummeres i én setning: Vi er ikke tilpasset dem! Vi har rett og slett ingen evolusjonær erfaring med aspartam, polysorbate 80, karmosin (E122) og andre lignende stoffer man kan finne i moderne matvarer. I visse tilfeller har vi blitt eksponert for noen av stoffenes komponenter tidligere, men ikke i samme kombinasjoner eller mengder. Det er noe nytt!

Dette burde få alle som kjenner til Darwin, og da spesielt evolusjonsmedisinen, som bygger på hans lære, til å heve et øyenbryn. Fra et slikt perspektiv så virker det å plutselig tilsette en haug av nye ting i maten vi spiser som risikofylt, for å si det mildt. Personlig vil jeg gå så langt som å si at det er galskap, og da selv om de tilførte mengdene er forholdsvis små. Man overser jo fullstendig det faktum at vi, som alle andre organismer, er formet opp gjennom evolusjonær tid på bakgrunn av de utfordringene og miljøforholdene vi har blitt eksponert for. Endres plutselig eksponeringene, så vil dette naturligvis ha konsekvenser. Dette er evolusjonsmedisin 101. Vi er vant til å spise dyr og planter fra naturen – ikke konglomerasjoner av laboratorieproduserte stoffer.

Den evolusjonære kostnormen vs. det moderne avvik

Den evolusjonsbaserte tanken om at slike menneskeskapte produkter er problematiske støttes faktisk av omfattende forskning. Jeg skriver faktisk, da det faktum at det jo er en hel haug av kunstige ingredienser i moderne mat fort kan få en til å tenke at det ikke foreligger noen fare, for hvordan kan man putte noe i maten vi spiser som ikke er bra for oss? Men dessverre, som vi vet, så er det ikke alltid fornuft eller føre-var tankegang som råder i dagens industrielle verden, men finansielle og markedsgenererende motiver.

Ikke alle stoffer som faller innunder den noe løse og brede betegnelsen tilsetningsstoffer er like skumle – noen fremstår som mer radikale enn andre. Det sagt, på generelt grunnlag vil jeg si at det er lurt å være noe skeptisk til produkter med milelange ingredienselister. Ikke bare fordi det gir god mening fra et darwinistisk helseperspektiv, men også fordi mange tilsetningsstoffer har kommet dårlig ut i studier, i den forstand at de har vist seg å ha en negativ påvirkning på ting som glukosetoleranse, tarmmikrobiota, immunstatus, oksidasjon og kognitiv funksjon (1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8). Mye av forskningen på feltet har blitt gjort på dyr, men allikevel, den burde slik jeg ser det hvertfall få oss til å tenke tanken om at mange av de tingene vi i dag tilsetter maten ikke er så harmløse som vi har trodd.

Spesielt koblingen til tarmdysbiose er interessant og viktig slik jeg ser det. Nettopp det faktum at maten vi inntar ikke bare pårvirker oss, men også mikroorganismene vi bærer på, som vi vet har en enorm innvirkning på vår helse, er viktig å ta til etteretning i diskusjoner omkring tilsetningsstoffer. Tilfører vi tarmmikrobiotaen noe nytt, så vil det påvirke dens sammensetning, noe som igjen vil påvirke vår fysiologiske profil.

Noen kunstige tilsetningsstoffer fremstår på bakgrunn av dagens forskning som verre enn andre. Det som derimot er viktig å bite seg merke i er at selv om et spesifikt stoff virker ganske harmløst på bakgrunn av de studiene som er gjort to date, så betyr ikke nødvendigvis det at stoffet faktisk er harmløst. Kanskje man bare ikke enda har sett på de “riktige” tingene og/eller at skadevirkningene er såpass små at de ikke har blitt plukket opp. Dette relaterer til noe vi nå skal snakke om, nemlig at det er veldig vanskelig å vite med 100% sikkerhet hvordan et stoff som tilføres i små mengder påvirker kroppen…

Hva med påstander om at x stoff er trygt i de konsentrasjonene som brukes i mat?

Det man vil kunne høre er at et visst tilsetningsstoff er ufarlig i de konsentrasjonene man normalt vil kunne få i seg gjennom mat. Typisk vil dette delvis være basert på studier der langt større doser av det aktuelle stoffet er tilført forsøksdyr, uten at man har observert noen tydelige abnormaliteter. Ved første øyekast kan kanskje dette virke som en fornuftig tilnærming og måte å konkludere på. Hvis en haug med mus ser ut til å klare seg helt fint selv når de blir eksponert for titalls ganger så høye doser som det som er mulig å få i seg gjennom vanlig mat, så må vel stoffet være ganske ufarlig?

Tenker vi oss litt grundigere om derimot, så blir det fort tydelig at det er mange spørsmål som ikke er besvart, spørsmål som: Hva slags effekter, hvis noen, har det aktuelle stoffer utover akkurat de potensielle effektene som har blitt studert? Har man klart å plukke opp evt. ‘mindre’, men potensielt viktige effekter på ting som immunfunksjon, tarmmikrobiota, o.l.? Hva er langtidsvirkningene av inntak? Hvordan påvirker stoffet oss når det kombineres med andre stoffer?

Disse spørsmålene tydeliggjør at det er veldig mye forskning som skal til for å kunne fastslå at et spesifikt stoff er harmløst. Man kan faktisk hevde at det ikke vil kunne la seg fastslå, da man ikke vil klare å isolere/adskille og nøyaktig registrere virkningen av det ene stoffet, i små mengder, fra andre eksponeringer, over mange titalls år, i en stor studie med mennesker. Man bør derfor være noe skeptisk til uttalelser som at “x stoff har vist seg å være ufarlig i de mengdene som brukes i mat”.

Kort oppsummert…

Kunstige tilsetningsstoffer representerer noe veldig nytt sett i evolusjonært perspektiv. Dette burde få oss til å reagere, da våre grunnleggende ernæringstilpasninger og behov er genetisk bestemt på bakgrunn av darwinistisk seleksjon. Dette, kombinert med moderne forskning som peker mot at en rekke tilsetningsstoffer (både ‘kunstige’ og ‘naturlige’) har uheldige helsevirkninger, setter produkter med lange, komplekse ingredienselister i et svært dårlig lys. As always, whole, nonadulterated foods rule!

%d bloggere liker dette: