Ernæring bør være en hovedprioritet i kampen mot smittsom sykdom

I disse dager, og gjennomløpende siden starten av koronapandemien, har det vært mye snakk om smittetall, og hva vi som samfunn kan gjøre for å holde disse nede. Noe det har vært betraktelig mindre fokus på er hvordan man kan styrke befolkningens motstandsdyktighet mot korona, samt andre og fremtidige patogener.

I denne sammenheng kan det argumenteres for at ingenting er viktigere enn ernæring!

Ernæring som forsvar

Det at maten vi spiser har en stor innvirkning på vår evne til stå imot og nøytralisere mikroskopiske trusler vil kanskje være overraskende for mange. For en ernæringsperson som meg derimot, så er det en selvfølgelighet.

Forskningen er der, i bøttevis (se f.eks. 1, 2, 3), men overføringen/formidlingen av denne kunnskapen til mannen i gata har dessverre vært begrenset og mangelfull, og i visse tilfeller nærmest ikkeeksisterende. Dette har medført at mange i dag fortsetter å proppe i seg sjokolade, brus og boller, uvitende om at dette utgjør en immunologisk fare.

Personlig har jeg skrevet omfattende om bla. vitamin D, gunstige tarmbakterier (som fremmes av god ernæring og hemmes av kunstige produkter), salt og raffinerte karbohydrater, der de to første er noe vi har godt av mer av, mens de to siste er noe som bør reduseres. Dette er noe det foreligger meget sterk evidens for. Vi vet bla. at vitamin D stimulerer produksjon av antimikrobielle peptider (4, 5); at tarmmikrobiotasammensetning er alfa og omega med tanke på regulering av immunforsvaret (6, 7), som jo i stor grad er lokalisert i og rundt gastrointestinaltrakten; at saltinntaket har skutt i taket i nyere evolusjonær tid, og at dette i tillegg til å ha tatt blodtrykket vårt til syklige høyder har gitt betennelse og immunkrøll (8, 9); og at nærmest ubegrenset tilgang på sukkerholdig mat gir grobunn for bla. overvekt og diabetes, som jo er satt i sammenheng med økt risiko for covid-19 komplikasjoner og død.

Det at kronisk helsetrøbbel og sykdom har vist seg å gi koronavirusene som nå herjer med verden mer spillerom og slagkraft bør i seg selv trigge oss til å tenke over hvordan vi lever livene våre, og da spesielt hva vi putter i munnen.

«Bare» det å ta tak i de fire ovennevnte ernæringsfaktorene vil kunne gjøre en stor forskjell. Ønsker man mer av det gode, som jo er noe man gjerne vil hvis man har sett fremgang, så er det dog ikke noe i veien for å ta ting ett steg videre, f.eks. ved å sette fokus på ting som periodisk faste, overordnet makronæringsstoffsammensetning, e-stoffer og økologi.

Et tiltak av mangesidig verdi

Det å legge om kostholdet krever jo noe innsats og disiplin, hvertfall i starten, i overgangen til nye appetittpreferanser og vaner. Som med det meste annet i livet, så kommer ikke gode ting av seg selv. Man må gjøre noe for det. Og skulle noe bare havne i fanget ens, så vil man jo typisk ikke sette ordentlig pris på det engang, da man ikke har lagt ned noe innsats for det.

Det at dette med kosthold krever litt av en kan faktisk hevdes å være en god ting, da det potensielle utbyttet også vil være deretter – et utbytte som vil kunne inkludere alt fra redusert risiko for diabetes, høyt blodtrykk og kreft til bedre humør og en klarere hjerne til et sterkere forsvar mot smittsom sykdom. Ikke nok med det, men ved å styrke sitt eget indre forsvarsverk, så gjør man ikke bare en selv en tjeneste, men også andre, da man i mindre grad blir en byrde for helsevesenet og en potensiell vektor for patogenevolusjon og smittebæring.

Slik jeg ser det, så er dette mer en god grunn nok til å gjøre ernæring til en hovedprioritet i kampen mot smittsom sykdom, ved siden av andre relevante og viktige tiltak.

%d bloggere liker dette: