Er vi tilpasset å drikke melk? En vanlig feiloppfatning…

For noen år tilbake siden var det et oppslag i media der den kjente norske snowboardkjøreren Terje Håkonsen uttrykte at melk er for kalver. Personlig drakk han ikke melk, og han var også svært skeptisk til at idretten og dens topputøvere, som frontprofiler på helse og treningsfronten, er ambassadører for en næring som han mener gjør mer skade enn nytte.

Kanskje ikke så overraskende, med tanke på meieribransjens sterke posisjon her til lands og all melken vi nordmenn inntar, så skapte dette en del rabalder. Som ernæringsinteressert, og en som lenge hadde vært opptatt av akkurat dette med melk, så bet jeg meg spesielt merke i saken.

I likhet med Håkonsen, så er jeg skeptisk til melk og meieribransjens markedsføring. Ser man litt under overflaten, så finner man fort ut at ikke alt er så rosenrødt som det gis uttrykk for i reklamene. Dette er noe de som har fulgt med på litt av det jeg har skrevet og formidlet opp gjennom årene nok har fått med seg, da jeg i artikler og videoer har gått inn på en rekke ulike ernæringsmessige aspekter og farer på meierifronten.

Dette er ikke noe jeg tenkte å gjøre igjen her. Snarere så tenkte jeg å gå litt inn på dette med tilpasning…

Et klassisk eksempel på evolusjon

Hvis du har fulgt litt med på diskusjonen på dette området, så har du garantert hørt det bli sagt at «vi er tilpasset å drikke melk». Dette blir uttalt med bakgrunn i at vi her i Norge og Norden generelt, samt i noen andre deler av verden, er svært laktosetolerante.

Mens majoriteten (ca. 70%) av verdens befolkning ikke er genetisk godt rustet til å bryte ned melkesukker i voksen alder, så har vi etnisk norske lite problemer med det. Hos oss, så fortsetter produksjonen av enzymet laktase, som spalter disakkaridet laktose i tarmen, selv etter vi er ferdig med å livnære oss fra mors pupper. Eller rettere sagt, muligheten for produksjon fortsetter å være der.

Dette er kanskje det mest kjente eksemplet på evolusjon via naturlig seleksjon. Formodentlig så var det svært fordelaktig for våre kvegholdende forfedre å kunne drikke melk. Dette må ha vært tilfellet; hvis ikke hadde vi ikke sett den evolusjonært sett raske overgangen mot en mer laktosetolerant populasjon.

Fra et ernæringsperspektiv, så er det ikke vanskelig å forstå hvorfor en slik utvikling var gunstig. Melk inneholder mye næring! Alt fra «skyhøye» kalsiumnivåer til en respektabel mengde protein til skjoldbruskkjertelens favorittmineral: jod. Spesielt hvis annen næringsrik føde er vanskelig å oppdrive, så vil melk kunne utgjøre en viktig – potensielt livsviktig – kilde til essensielle substrater.

Og som vi vet, så har dette vært tilfellet i den aktuelle perioden. Ved den neolittiske overgangen fra et kosthold basert på ville vekster og dyr til ett sentrert rundt landbruk og korn, så ble den humane menyen mer snever og ensidig. Det er i så måte ikke spesielt vanskelig å forstå at en inkorporasjon av melk, som ikke bare er en kilde til energi, men også et spekter av vitaminer og mineraler, vil kunne ha bidratt positivt til våre forfedres ernæringsstatus.

Spesielt ved dårlig avlinger, hungersnød og stusselig jaktutbytte, så fremstår det å ha noen melkeproduserende kuer eller andre dyr, og det å kunne drikke denne melken, som en stor fordel. Spesifikt hva i denne føden det er som var viktigst for våre forfedre er det noe debatt omkring, men at melk har vært viktig, er det ingen tvil om.

Ettersom muligheten til å produsere laktase gjennom livsløpet er et arvelig trekk, så er det ikke overraskende at man har sett den utviklingen man har gjort. De som kunne drikke melk uten å oppleve de akutte gastrointestinale problemene som følger med laktoseintoleranse var bedre stilt mtp. overlevelse og reproduksjon, og fikk i gjennomsnitt mer barn enn de som ikke tolererte melk, og evnen til å bryte ned laktose ble derfor mer utbredt over tid. Dette er klassisk evolusjon.

Betyr dette at vi kan konkludere med at melk er bra for oss?

På bakgrunn av den økende eliminasjonen av laktoseintoleranse i vår del av verden, så kan det virke naturlig å konkludere med at melk er bra. Dette er også det noen har gjort. Ved nærmere ettersyn blir det derimot klart at dette synet er alt for snevert og unyansert.

Til å begynne med er det viktig å være klar over at melk på ingen måte er en «vanlig matvare». Det er en helt spesiell type føde, som er innordnet mot vekst og utvikling i det aktuelle pattedyrets avkom. Dette gjenspeiles i dens veldig spesielle og komplekse næringsprofil, som klart skiller seg fra den man ser i annen føde.

Melk er den naturlige og optimale føde for unge pattedyr, med en helt spesiell kombinasjon av næringsstoffer, hormoner og genregulerende faktorer.

Med andre ord, det å kun fokusere på én komponent (laktose), og da kun på selve nedbrytningen av dette stoffet, blir litt som å kun lese et lite utsnitt av en lang bok, og så tenke seg at det utsnittet er verket i sin helhet.  

Grunnen til at det er akkurat laktose som har stått klart mest sentralt i vår evolusjon er at inntak av dette sukkeret gir akutte mage-tarmproblemer (som flatulens og diaré) i fravær av laktase. Man kan rett og slett ikke drikke melk om man ikke har nødvendig produksjon av laktase, om man da ikke syntes det er greit å bli dårlig hver gang.

Visse typer melkesyrebakterier kan bidra i nedbrytning av laktose i tarmen, men vil ikke nødvendigvis fullstendig kompensere for mangelfull egenproduksjon av laktase. Det at fermenterte meieriprodukter (som inneholder og tilfører denne typen bakterier) ikke kom inn i kosten før senere, samt at det har vært så sterk seleksjon for laktasepersistens, peker tydelig mot at dette ikke har vært av stor betydning i disse populasjonene.

Det var en liten digresjon. Men uansett, tilbake til kjernen i argumentet: det er ikke overraskende at man har sett tydelig tilpasning akkurat inn mot laktose, ettersom dette stoffet gir problemer som akutt kompromitterer ens evne til å overleve og reprodusere. Det å gå rundt å være dårlig i magen som følge av at man ikke klarer å bryte ned laktose er hverken bra for næringsopptak, fysisk yteevne, sosialisering eller generell helse.

Men det at akkurat dette problemet har blitt luket bort gjennom evolusjon trenger jo ikke nødvendigvis å bety at andre problemer også har blitt løst. Det er jo en hel haug med andre ting i melk, som i likhet med laktose ikke kom inn i kosten vår før nylig, evolusjonært sett. Ser vi på vår (menneskenes) eksistens her på jorda som helhet så har jo melk nesten utelukkende vært forbeholdt spedbarn, og da kun melk fra vår art.

Fra et biologisk perspektiv blir dermed det mest naturlige utgangspunktet at vi ikke er godt tilpasset melk (sett bort i fra helt i starten av livet, hvor morsmelk er essensielt). Noe tilpasning har det jo vært (laktosetoleranse!), men det å gå fra dette til å si at melkedrikking er risikofritt blir å hoppe til konklusjoner som man ikke har belegg for. For hva med eventuelle negative effekter som ikke gir like umiddelbare og kraftige symptomer, men som fortsatt er problematiske? Jeg tenker her for eksempel på effekter på hjernefunksjon, hormonproduksjon, vekst og bein, som vil kunne undergrave optimal funksjon og helse på kort sikt, samt gi lidelse og sykdom over tid.

Slikt trøbbel ville ikke i samme grad vært gjenstand for seleksjonsoppmerksomhet som trøbbelet ved laktoseintoleranse, ettersom det ikke er like akutt funksjonsnedsettende. Spesielt problemer som eventuelt oppstår senere i livsløpet ville i liten grad ha blitt plukket opp og håndtert, og da spesielt ettersom den gjennomsnittlige levealderen gjennomgående var betraktelig lavere i perioden hvor melk ble introdusert i kosten vår enn det den er nå.

Det er viktig å huske på at evolusjon dreier seg om reproduktiv suksess, og da kun under de gjeldende omstendighetene og næringsforholdene. Det at man har sett kraftig seleksjon for laktasepersistens i vår del av verden gir tydelig uttrykk for at fordelene, mtp. overlevelse og reproduksjon, ved å drikke melk i den perioden overgikk potensielle ulemper. Det er dog ikke evidens for at melkedrikking er gunstig under alle omstendigheter eller at melk er en helsedrikk.

Ulike forhold og menyer gir ulike kalkulasjoner

For å illustrere det siste punktet over, la oss tenke oss en hypotetisk populasjon som har tilgang til og inntar et ustabilt og lite variert kosthold, i hovedsak bestående av noen få typer korn, med sporadisk innslag av noe animalsk mat. Her vil det være mye ernæringsmangler, som melk vil kunne bidra til å redusere og eliminere. En slik positiv effekt vil her med stor sannsynlighet være såpass sterk at den overgår eventuelle negative utfall. Spesielt hvis folk ikke lever spesielt lenge og en del av de negative utfallene først opptrer etter en tid. Med andre ord, the pros outweigh the cons. Eller sagt på en annen måte, nettoresultatet er positivt.

Om man derimot har en populasjon som har tilgang til mye og variert næringsrik mat, så vil situasjonen være litt annerledes. Også her vil jo melk kunne bidra med vitaminer, mineraler, osv., men hvis den også har negative effekter, så vil jo menneskene her gjøre lurt i å heller få i seg de aktuelle næringsstoffene gjennom andre og tryggere kilder. Spesielt hvis levealderen er høy og det er flere uheldige effekter på lang sikt.

Dette gjenspeiler på mange måter vår virkelighet, i den forstand at vi lever lenge og har tilgang til masse forskjellig og næringsrik mat, samt at man i dag vet at en rekke komponenter i melk er problematiske. Jeg har snakket om dette i flere artikler og videoer, deriblant her og her. Den kanskje aller sterkeste og mest hardtslående forskningen omhandler melks effekter på epigenetikk og vekst, som jeg tidligere har satt fokus på i et intervju med den ledende forskeren på det feltet. (Beveger vi oss over fra melk til andre meieriprodukter (som yogurt, kefir, smør osv.) så endrer nærings- og risikoprofilen seg noe, men dette er en diskusjon som faller utenfor denne artikkelen.)

Kort oppsummert  

Melk er en veldig spesiell type føde, hvis naturlige funksjon er å fremme vekst, styrke og utvikling hos unge pattedyr. Det hevdes ofte at vi her oppe i nord er tilpasset melk. Dette på bakgrunn av at vi kan bryte ned melkesukkeret laktose, selv i voksen alder. Det som dog er viktig å erkjenne er at laktose kun er én av mange komponenter i melk, som alle har sine egne ruter og virkemåter i organismen. Det å kun fokusere på tilpasning ovenfor dette sukkeret, og da kun på selve nedbrytningen i tarmen, fremstår i så måte som høyst utilstrekkelig for å danne seg et bilde av melks totale effekter på kroppen.

%d bloggere liker dette: